Med utadrettet blikk

 

I dag går årets Christie-konferansen av stabelen. Tema for årets konferanse er internasjonalisering og de globale utfordringene. Under Christie-konferansen i fjor oppfordret statsråd Giske Universitetet i Bergen til å se ut i verden; oppfordringen har programkomiteen tatt på alvor. I forbindelse med årets konferanse har prof Anne Lise Fimreite, leder av programkomiteen og undertegnede skrevet en kronikk som stod på trykk i Dagens Næringsliv denne uken. Siden denne bare er tilgjengelig i trykt versjon legger vi ut originalteksten her:

______________________________________________________________

 

 

Kina seiler opp som verdens ledende forskningsnasjon. Hvis norske forskere skal bidra til å løse klodens store utfordringer, er det ikke lenger nok å samarbeide med kolleger i Europa og USA.

Mindre enn 1% av verdens samlede forskning utføres av norske forskere. En hovedutfordring for små kunnskapsnasjoner, som Norge, er på hvilken måte vi skal bidra til den samlede kunnskapsutvikling og hvordan skaffe tilgang til forskning utført i andre land. 

Tradisjonelt har USA, Japan og europeiske stormakter som England, Tyskland og Frankrike vært de ledende nasjonene innen forskning, utvikling og innovasjon. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) seiler opp som tunge forskningsnasjoner. Analyseselskapet Thomson Reuters anslår at Kina vil gå forbi USA og bli den nasjonen som utfører mest forskning, målt i vitenskapelige artikler, innen 2020. Kinesiske forskere publiserer 60 ganger flere vitenskapelige arbeider i dag sammenlignet med for 30 år siden. Ingen andre land kan vise til en tilsvarende økning, selv om også Brasil har hatt en svært stor vekst i sin forskningsaktivitet. Også India har hatt en klar økning, men kanskje ikke så stor som tidligere forventet. Russland var lenge en vitenskapelig stormakt, men taper klart terreng sammenlignet med de øvrige BRIC-landene.

James Wilsdon, direktør for forskningspolitikk ved Royal Society i London, peker i et intervju med avisen Financial Time på særlig tre forhold som forklarer Kinas enorme vekst i forskning: 1) Kinesiske myndigheter investerer formidabelt i forskning og utvikling. I 2010 var det kinesiske forskningsbudsjettet ca. 1.7 % av brutto nasjonalprodukt (BNP) og hadde da økt med nær 90% fra år 2000. 2) I tillegg til en fortsatt økning i forskningsbudsjettene, skal det nå satses stort på innovasjon frem mot 2020. Forskning og innovasjon innen stamcelleforskning, kjernekraft, miljø, materialteknologi, informasjonsteknologi og helse skal gi verdiskapning og økonomisk vekst. Nye forskningsparker etableres for særlig å styrke brobyggingsforskning innen fornybar energi, informasjonsteknologi og biomedisin. 3) Utvandrede kinesiske forskere hentes hjem etter solide karrierer i USA og Europa og gis arbeidsbetingelse som bl. annet tillater at de fortsatt kan oppholde seg ved utenlandske universiteter og forskningsinstitusjoner deler av året. Dette gir en nødvendig og svært effektiv kunnskapsoverføring. Også Brasil opplever en vesentlig økning i forsknings- og utviklingsbudsjettene om enn ikke på samme nivå som Kina. De siste ti årene er Brasils totale forskningsbudsjett som andel av BNP økt med rundt 25% til omlag samme nivå som i Norge. Det er verdt å merke seg at det kompetanseintensive næringslivet i Brasil bruker om lag like mye penger på forskning som det offentlige. Livsvitenskap, helse, landbruks- og miljøvitenskap er områder hvor Brasil i økende grad investerer og bidrar til den globale kunnskapsutviklingen. India øker også sine investeringer i forskning. Bangalore har siden 90-tallet vært omtalt som Indias Silicon Valley og en rekke internasjonale IKT-selskaper har etablert betydelig forskningsaktivitet i dette området. EU og indiske myndigheter har inngått særskilt samarbeidsavtaler om forskning innen IKT-feltet. Det indiske forskningsdepartementet styrker i tillegg grunnleggende vitenskap gjennom økt støtte til universiteter som utmerker seg med særlig høy forskningskvalitet. Særskilte programmer for bl. annet forskning og utvikling av solenergi, vannresurser, medisin og bioteknologi og sikker telekommunikasjon skal bidra til økt verdiskapning og fremtidig økonomisk vekst. I likhet med Kina har India en stort antall utflyttede forskere som nå vender hjem og dermed bidrar til en rask oppbygging av forskerkompetanse og kunnskapsoverføring til hjemlandet.

Økte investeringer vil uomtvistelig gi mer forskning, men vil det også gi bedre forskning og høyere kvalitet ?  Kunnskap, kompetanse og forskningskultur etableres over tid; rask økning i forskningsbudsjetter alene vil derfor ikke bidra til kunnskapsutvikling med mindre nødvendig kompetanse er tilgjengelig. Både Kina og India håndterer denne utfordringen dels ved å hente hjem dyktige forskere på høyden av sin karriere fra stillinger ved europeiske og amerikanske forskningsinstitusjoner. En rekke andre nasjoner i Asia har en betydelig nyetablering av universiteter og andre forskningsinstitusjoner; også her hentes et større antall forskere hjem fra utenlandske institusjoner. I tillegg nyrekrutteres i en viss grad vestlige forskere gjennom attraktive tilbud hvor det legges til rette for forskning av høy kvalitet gjennom bl. annet en moderne forskningsinfrastruktur og tilgang til andre nødvendige resurser.         

Den økonomiske veksten i Kina første kvartal 2012 var omlag 8%. Med en raskt voksende økonomi er det all grunn til å forvente at Kina når sine ambisjoner om å bli en ledende nasjon innen forskning og kunnskapsutvikling. Men også andre land i regionen som Japan og Sør-Korea, som begge bruker mer enn 3% av sitt BNP til forskning og utvikling, vil være betydelige kunnskapsnasjoner i årene fremover. Norges andel av verdens totale forskning og kunnskapsutvikling vil dermed forventes å avta. Dersom norske forskningsuniversiteter skal opprettholde sitt bidrag til den globale kunnskapsutviklingen må institusjonene prioritere internasjonalisering høyt. Norske universiteter har allerede samarbeidsavtaler med forskningsinstitusjoner i Kina og andre asiatiske land. En betydelig andel av våre doktorgradsstudenter kommer fra land utenfor Norden og i økende grad fra asiatiske land. En stor del av disse vil etter endt studium bringe med seg sin kompetanse til sitt hjemland. Foruten å være fremragende ambassadører for våre institusjoner bidrar de dermed også til å utvikle vårt forskningsnettverk. Å være passiv mottakere av utenlandske studenter er imidlertid langt fra tilstrekkelig. Erfaring tilsier at internasjonalt samarbeid mellom forskere leder til mer forskning av høyere kvalitet. Norske forskere samarbeider i stor grad internasjonalt allerede, men da alt vesentlig med kolleger i Europa og Nord-Amerika. Én av ti vitenskapelige arbeider som utgår fra kinesiske forskningsinstitusjoner er utført i samarbeid med amerikanske forskere. Dette skyldes i stor grad nettverket som etableres ved at kinesiske forskere vender hjem fra stillinger ved universiteter i USA. Samarbeid mellom forskere kan stimuleres ytterligere ved at universiteter oppretter felles forskningssentra og laboratorier. Amerikanske universiteter etablerer seg allerede i asiatiske land ved å bygge opp felles enheter sammen med fremragende, lokal universiteter. Norske forskningsuniversiteter bør gjøre det samme, men da i fellesskap og ikke i konkurranse med hverandre.

Norske universiteter og forsker har lang tradisjon for samarbeid med institusjoner og kolleger i Nord-Amerika og Europa. Språk og kultur er i liten grad barrierer i dette samarbeidet. Utstrakt samarbeid med de nye kunnskapsnasjonene i Asia og deler av BRIC-landene vil fordre en satsning på kunnskap om kultur og språk.

Kunnskapsministeren har invitert til innspill til Forskningsmeldingen 2013 om hvordan best utnytte ressursene vi investerer i forskning, høyere utdanning og innovasjon. En liten kunnskapsnasjon som Norge må prioritere kvalitet gjennom utstrakt grad av internasjonalt samarbeid.

Skriv et svar

Alle synspunkter som kommer til utrykk i denne bloggen tilhører forfatteren eller den enkelte kommentator, og er ikke utrykk for Universitetet i Bergens offisielle holdning eller politikk med mindre dette er spesielt anmerket.