Vi trenger flere – ikke færre – kandidater med forskerkompetanse

Nettavisen ‘På høyden’  publiserte tidligere denne uken mitt innlegg om behovet for kandidater med forskerkompetanse.  Innlegget kan du nå også lese her på Dekanbloggen og gjerne kommentere !

_______________________________________

Fagerbergutvalget tilrår en kraftig økning i antall doktorgradsstipendiater i sin rapport ”Et åpnere forskningssystem”. I 2020 bør 2000 PhD-kandidater uteksamineres årlig, mener utvalget. Universitetsstyret ved UiB gir i sin høringsuttalelse tilslutning til Fagerbergutvalgets tilrådning. I september la EU-kommisjonen frem meldingen ”Supporting growth and jobs – an agenda for the modernisation of Europe’s higher education systems”. Her slår EU fast at Europa trenger én million nye forskere! I Soria Moria-erklæringen skriver regjeringen at: ”økt forskningsinnsats krever flere forskere. For å sikre rekruttering må antallet stipendiatstillinger økes i forhold til dagens nivå.” Bildet synes altså rimelig entydig: vi må utdanne flere med forskerkompetanse.

Det er ikke Bjørn Iddeng, rådgiver i Forskerforbundet, enig i. I en kronikk i Dagbladet den 14. oktober advarer han mot overproduksjon av kandidater med forskerkompetanse.  Begrunnelsen er få nye, faste stillinger – om noen – innen akademia.

Vår rolle er å utdanne kandidater til et arbeidsliv i offentlig og privat sektor, også PhD-kandidater. Rett nok har norsk næringsliv i mindre grad etterspurt PhD-kandidater enn tilsvarende sektorer i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan og USA. Dette gjelder ikke bare teknologer og realister, men i aller høyeste grad også kandidater med doktorgrad innen juss, samfunnsvitenskap og humaniora. Forklaringen kan naturligvis være at norsk næringsliv fortsatt i stor grad er råvarebasert og i mindre grad forsknings- og kompetanseintensivt enn vi liker å tro. Sviktende kunnskap om hva PhD-kandidater kan tilføre virksomheten kan være en annen årsak. Medarbeidere med forskerutdanning vil uansett være en særs viktig resurs for den kompetanseintensive delen av norske næringsliv i årene fremover; noe også Fagerbergutvalget understreker.

Aftenposten skrev tidligere i høst om ’knalltøff kamp om de beste hodene’ og brukte Siemenskonsernets etablering av nytt forskningssenter som eksempel. Skal senteret innfri sine ambisiøse mål for forskning må de lykkes med å rekruttere de beste kandidatene. Aftenposten forteller at senteret er villig til å avlønne deretter og gir medarbeider med doktorgrad 250 til 300 000 kr mer i årslønn enn medarbeidere med mastergrad. I norsk sammenheng er nok dette fortsatt relativt ekstraordinært. Likevel viser saken at forskningsintensivt næringsliv har stort behov kandidater med forskerutdanning.

Bjørn Iddeng tar til orde for å endre innholdet i forskerutdanningen dersom det er slik at de fleste PhD-kandidatene ikke tilsettes i akademia, men snarere i den kunnskaps- og forskningsintensive delen av næringslivet og instituttsektoren. Også EU-kommisjonen er inne på tilsvarende tanker når de foreslår å innføre graden ”European Industrial Doctorates”. Uten å ha kjennskap til forslagene i detalj finner jeg likevel grunn for å advare. Dersom omlegging medfører at tid til forskning reduseres til fordel for flere fag rettet inn mot prosjekt- og innovasjonsledelse, økonomistyring og lignende, står vi i fare for å forringe den realkompetanse en PhD-grad nettopp gir; nemlig evne til kritisk og metodiske tenkning.

Det er også denne kompetansen som gjør PhD-kandidater attraktive for den kunnskapsintensive delen av næringslivet. At den kunnskapsintensive delen av næringslivet også har stort behov for kompetanse innen områder som prosjekt- og innovasjonsledelse tar jeg for gitt. Da finnes det imidlertid langt bedre mekanismer – slik som f. eks. ’master of technology management’, i regi av NHH og NTNU og i samarbeid med MiT og Berkley. Dette er eksempler på masterprogrammer som retter seg inn mot kandidater som allerede har en disiplinbasert mastergrad.

Forskningsrådet har fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å evaluere doktorgradsutdanningen. Ett av formålene med evalueringen er å ”bidra til at utdanningen er samfunnsmessig relevant”. Det er da å håpe at samfunnsmessig relevans ikke tolkes for snevert!

”Vi har også et ansvar for de vi inviterer til å ta en doktorgrad”, uttaler Forskningsrådets direktør Arvid Hallén til avisen Universitas. Hallén har naturligvis rett; opptrapping i antallet forskerutdannede må skje i nær dialog med arbeidsmarkedet.

Skriv et svar

Alle synspunkter som kommer til utrykk i denne bloggen tilhører forfatteren eller den enkelte kommentator, og er ikke utrykk for Universitetet i Bergens offisielle holdning eller politikk med mindre dette er spesielt anmerket.