Norske forskere publisere mer, men uteblir siteringene ?

NorForsk la for kort tid siden frem en undersøkelse av forskningsaktiviteten ved nordiske universiteter. Undersøkelsen viser at norske forskere har økt den vitenskapelige produksjon i større grad enn sine nordiske kolleger. Graden av siteringer har derimot ikke økt tilsvarende. Aftenposten slår fast tidligere denne uken at ’Universitetene ikke er best i noen fag’ og viser til resultatene i NorForsk rapporten.

Aftenpostens konklusjon kan med fordel nyanseres noe: NorForsk-rapporten viser at Universitetet i Tromsø kommer godt ut sammenlignet med nordiske universitetet dersom en ser på fiskeriforskningen, det samme gjelder biologi ved UiO og fysikk og matematikk ved NTNU. Særlig godt kommer imidlertid geovitenskap ved vårt eget fakultet ved UiB – noen som gjenspeiler vår rimelig unike posisjon innen klimaforskning.

Det er gledelig at norske forskere publiser flere artikler i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Antall siteringer en artikkel oppnår gjenspeiler interessen for arbeidet som er utført. Det vil imidlertid ta tid før en økning i antall publiserte artikler gjør seg gjeldene i økt siteringsrate. Dessuten må de publiserte arbeidene anses som så vidt viktige og interessante for andre forskere at de faktisk siteres.

Antall publiserte arbeider vil kunne fortelle oss noe om omfanget av forskningsaktivitet; siteringer vil på samme måte si noe om interessen for forskningsresultatene.  Det er imidlertid viktig å påpeke at ingen av disse to indikatorene i seg selv forteller noen om kvaliteten på forskningen som er utført. Sidney Brenner har presisert det åpenbare, men like fullt viktige:

’What matters absolutely is the scientific content of a paper and nothing will substitute for either knowing or reading it’

(Nature 1995; 375:624)

’Konsentrer resursene’ uttaler undertegnede i en kommentar til Aftenposten mandag denne uken. Dersom vi skal øke omfanget og bedre kvaliteten av vår forskning – uansett hvordan dette eventuelt måtte måles – kreves det at vi bruker de begrensede resursene våre på best mulig måte.  Å spre resursene tynt ut over forsknings-Norge er i så måte en svært så dårlig strategi.  Dette betyr på ingen måte at vi skal oppgi breddeuniversitetstanken, men at vi må tørre å tildele midler etter kvalitet. Begrensede forskningsmidler må ikke brukes til å realisere helt andre målsetninger enn de rent forskningsmessige, slik som for eksempel distriktspolitiske mål.

Skriv et svar

Alle synspunkter som kommer til utrykk i denne bloggen tilhører forfatteren eller den enkelte kommentator, og er ikke utrykk for Universitetet i Bergens offisielle holdning eller politikk med mindre dette er spesielt anmerket.