Denne uken åpnet statsminister Jens Stoltenberg Technology Centre Mongstad (TCM) – ”the most advanced laboratory”, i følge Nature News – for fangst og lagring av CO2. Etter å ha lansert anlegget som en teknologisk månelanding i en av sine nyttårstaler har mange harselert over at prosjektet snarere ligner et havari eller et magaplask etter hvert som teknologiske problemer og utsettelser har oppstått.

Mange er uenige om forskningsresultatene noen gang vil resultere i at CO2-rensing av gass blir en kommersiell suksess, skriver redaktør Tormod Haugstad i TU. Kilde: TU.no

Skal en lykkes med å redusere mengden av klimagassen CO2 i atmosfæren er det naturligvis viktig at teknologien som skal testes ut viser seg å være effektiv og at fullskala rensing realiseres. Dersom teknologien som testes ut ved TCM viser seg å ikke holde mål er da prosjektet dermed en flopp? Naturligvis ikke! Tilbakeslag og blindspor er en del av forskningens natur; av og til er tilbakeslag avgjørende for å komme over i riktig spor. Det å karakterisere TCM som et teknologisk magaplask fordi det er oppstått uforutsette utfordringer sier mye om synet på forskning og utvikling som en lineær og høyst kontrollerbar prosess – hvilket det ikke er.

Om det var fornuftig av statsministeren å omtale renseanlegget på Mongstad som vår tids månelanding eller om andre teknologiske valg burde ha vært foretatt, er i denne sammenhengen uviktig. Dersom forskning for de globale utfordringene skal lykkes er de små stegs forskning ikke tilstrekkelig; vi må snarere tørre å satse på originalitet – da må vi akseptere at fallhøyden også vil være stor.

Målet om å trappe opp FoU-innsatsen i Norge til 3% av BNP innen 2010 ligger fast, skrev Forskningsrådet på sine nettsider i 2005. Vi er fortsatt lang unna og regjeringen synes å ha forlatt målsetningen.

OECDs beregninger viser at nær 1.7. % av Norges BNP gikk til forskning i 2010 – det samme som Kina brukte. Til sammenligning brukte Sverige, Finland og Danmark mer enn 3% av sitt BNP til forskning. Også EU-landene har ambisjon om å bruke 3% av BNP til forskning; det ble slått fast på et toppmøte i Barcelona i 2002. Gjennomsnittet for EU var i 2010 ca 2%.

Sittende regjeringen finner det lite formålstjenelig å tidfeste det såkalte 3%-målet. Da Unio ønsket å gjeninnføre tidfestingen sa daværende statssekretær Kyrre Lekve: ”Dette er et idiotisk forslag” og høstet rettmessig kritikk for lite konstruktiv retorikk. Denne uken rapporterte NRK at Høyres landsmøte drøfter 3% målet. Det såkalte storby-Høyre ønsker å vedta 3%-målet, mens distrikts-Høyre er langt mer forbeholden. Venstre er imidlertid klar på at 3%-målet skal nås.

Noen mener et 3 prosent mål er urealistisk og skygger for mer konstruktive strategier. Vi er uenige i det. Et konkret mål kan presse oss til å tenke nytt og offensivt, skriver Ole Petter Ottersen og Finn Bergesen.

Kyrre Lekves begrunnelse for å omtale gjeninnføring av 3%-målet som et ”idiotiske forslag” er at BNP er et dårlig utgangspunkt for å måle størrelsen på bevilgninger til forskning, i flg den tidligere statssekretæren. Også Egil Kallerud, forsker ved NIFU, er skeptisk til å bruke BNP som mål for vår nasjonale forskningsinnsats. Det er hevet over en hver tvil at BNP per innbygger i Norge er svært høyt; det er i stor grad bestemt av inntektene som skapes i oljeindustrien og dermed også utsatt for svingninger i oljeprisene.

Om BNP er det beste utgangspunkt som mål på vår nasjonale forskningsinnsats  er av mindre interesse når vi vet at vi bruker vesentlig mindre på forskning og utvikling enn våre naboland målt i absolutt kronebeløp. Mens Sverige og Finland brukte 12-13 000 NOK per innbygger til forskning og utvikling i 2010, var det tilsvarende tallet i underkant av 9 000 NOK. Også Danmark og Island ligger godt foran oss. Her ligger den reelle utfordringen – ikke hvorvidt BNP er et godt utgangspunkt for mål på vår forskningsinnsats ! En konkret målsetning – som 3%-målet -  gir imidlertid noe å strekke seg etter og dermed formålstjenelig i seg selv, slik også Ole Petter Ottersen og Finn Bergesen skrev i en kronikk i 2009.

Professor Kaland ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Fylkesmann Sponheim (t.v.) forestod utnevnelsen

Professor Peter Emil Kaland ble den 23. april utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden av Hans Majestet Kongen for hans innsats for kystlandskapets verdier. Fylkesmann Lars Sponheim forestod tildelingen på vegne av Hans Majestet. Professor Kaland var sentral i opprettelsen av Lyngheisenteret på Lygra. Kulturlandskapet  har i alle år opptatt hans interesse – og da ikke bare fra et naturvitenskapelig ståsted, men også fra et kulturhistorisk og samfunnsmessig perspektiv. I en alder av 70 år er professor Kaland svært så engasjert i å få opprettet et biosphæreområde i Nordhordaland under UNESCOs ‘Man and the biosphere’-prosjekt. Vi gratulerer med velfortjent utnevnelse!

I dag går årets Christie-konferansen av stabelen. Tema for årets konferanse er internasjonalisering og de globale utfordringene. Under Christie-konferansen i fjor oppfordret statsråd Giske Universitetet i Bergen til å se ut i verden; oppfordringen har programkomiteen tatt på alvor. I forbindelse med årets konferanse har prof Anne Lise Fimreite, leder av programkomiteen og undertegnede skrevet en kronikk som stod på trykk i Dagens Næringsliv denne uken. Siden denne bare er tilgjengelig i trykt versjon legger vi ut originalteksten her:

______________________________________________________________

Kina seiler opp som verdens ledende forskningsnasjon. Hvis norske forskere skal bidra til å løse klodens store utfordringer, er det ikke lenger nok å samarbeide med kolleger i Europa og USA.

Mindre enn 1% av verdens samlede forskning utføres av norske forskere. En hovedutfordring for små kunnskapsnasjoner, som Norge, er på hvilken måte vi skal bidra til den samlede kunnskapsutvikling og hvordan skaffe tilgang til forskning utført i andre land. 

Tradisjonelt har USA, Japan og europeiske stormakter som England, Tyskland og Frankrike vært de ledende nasjonene innen forskning, utvikling og innovasjon. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) seiler opp som tunge forskningsnasjoner. Analyseselskapet Thomson Reuters anslår at Kina vil gå forbi USA og bli den nasjonen som utfører mest forskning, målt i vitenskapelige artikler, innen 2020. Kinesiske forskere publiserer 60 ganger flere vitenskapelige arbeider i dag sammenlignet med for 30 år siden. Ingen andre land kan vise til en tilsvarende økning, selv om også Brasil har hatt en svært stor vekst i sin forskningsaktivitet. Også India har hatt en klar økning, men kanskje ikke så stor som tidligere forventet. Russland var lenge en vitenskapelig stormakt, men taper klart terreng sammenlignet med de øvrige BRIC-landene.

James Wilsdon, direktør for forskningspolitikk ved Royal Society i London, peker i et intervju med avisen Financial Time på særlig tre forhold som forklarer Kinas enorme vekst i forskning: 1) Kinesiske myndigheter investerer formidabelt i forskning og utvikling. I 2010 var det kinesiske forskningsbudsjettet ca. 1.7 % av brutto nasjonalprodukt (BNP) og hadde da økt med nær 90% fra år 2000. 2) I tillegg til en fortsatt økning i forskningsbudsjettene, skal det nå satses stort på innovasjon frem mot 2020. Forskning og innovasjon innen stamcelleforskning, kjernekraft, miljø, materialteknologi, informasjonsteknologi og helse skal gi verdiskapning og økonomisk vekst. Nye forskningsparker etableres for særlig å styrke brobyggingsforskning innen fornybar energi, informasjonsteknologi og biomedisin. 3) Utvandrede kinesiske forskere hentes hjem etter solide karrierer i USA og Europa og gis arbeidsbetingelse som bl. annet tillater at de fortsatt kan oppholde seg ved utenlandske universiteter og forskningsinstitusjoner deler av året. Dette gir en nødvendig og svært effektiv kunnskapsoverføring. Også Brasil opplever en vesentlig økning i forsknings- og utviklingsbudsjettene om enn ikke på samme nivå som Kina. De siste ti årene er Brasils totale forskningsbudsjett som andel av BNP økt med rundt 25% til omlag samme nivå som i Norge. Det er verdt å merke seg at det kompetanseintensive næringslivet i Brasil bruker om lag like mye penger på forskning som det offentlige. Livsvitenskap, helse, landbruks- og miljøvitenskap er områder hvor Brasil i økende grad investerer og bidrar til den globale kunnskapsutviklingen. India øker også sine investeringer i forskning. Bangalore har siden 90-tallet vært omtalt som Indias Silicon Valley og en rekke internasjonale IKT-selskaper har etablert betydelig forskningsaktivitet i dette området. EU og indiske myndigheter har inngått særskilt samarbeidsavtaler om forskning innen IKT-feltet. Det indiske forskningsdepartementet styrker i tillegg grunnleggende vitenskap gjennom økt støtte til universiteter som utmerker seg med særlig høy forskningskvalitet. Særskilte programmer for bl. annet forskning og utvikling av solenergi, vannresurser, medisin og bioteknologi og sikker telekommunikasjon skal bidra til økt verdiskapning og fremtidig økonomisk vekst. I likhet med Kina har India en stort antall utflyttede forskere som nå vender hjem og dermed bidrar til en rask oppbygging av forskerkompetanse og kunnskapsoverføring til hjemlandet.

Økte investeringer vil uomtvistelig gi mer forskning, men vil det også gi bedre forskning og høyere kvalitet ?  Kunnskap, kompetanse og forskningskultur etableres over tid; rask økning i forskningsbudsjetter alene vil derfor ikke bidra til kunnskapsutvikling med mindre nødvendig kompetanse er tilgjengelig. Både Kina og India håndterer denne utfordringen dels ved å hente hjem dyktige forskere på høyden av sin karriere fra stillinger ved europeiske og amerikanske forskningsinstitusjoner. En rekke andre nasjoner i Asia har en betydelig nyetablering av universiteter og andre forskningsinstitusjoner; også her hentes et større antall forskere hjem fra utenlandske institusjoner. I tillegg nyrekrutteres i en viss grad vestlige forskere gjennom attraktive tilbud hvor det legges til rette for forskning av høy kvalitet gjennom bl. annet en moderne forskningsinfrastruktur og tilgang til andre nødvendige resurser.         

Den økonomiske veksten i Kina første kvartal 2012 var omlag 8%. Med en raskt voksende økonomi er det all grunn til å forvente at Kina når sine ambisjoner om å bli en ledende nasjon innen forskning og kunnskapsutvikling. Men også andre land i regionen som Japan og Sør-Korea, som begge bruker mer enn 3% av sitt BNP til forskning og utvikling, vil være betydelige kunnskapsnasjoner i årene fremover. Norges andel av verdens totale forskning og kunnskapsutvikling vil dermed forventes å avta. Dersom norske forskningsuniversiteter skal opprettholde sitt bidrag til den globale kunnskapsutviklingen må institusjonene prioritere internasjonalisering høyt. Norske universiteter har allerede samarbeidsavtaler med forskningsinstitusjoner i Kina og andre asiatiske land. En betydelig andel av våre doktorgradsstudenter kommer fra land utenfor Norden og i økende grad fra asiatiske land. En stor del av disse vil etter endt studium bringe med seg sin kompetanse til sitt hjemland. Foruten å være fremragende ambassadører for våre institusjoner bidrar de dermed også til å utvikle vårt forskningsnettverk. Å være passiv mottakere av utenlandske studenter er imidlertid langt fra tilstrekkelig. Erfaring tilsier at internasjonalt samarbeid mellom forskere leder til mer forskning av høyere kvalitet. Norske forskere samarbeider i stor grad internasjonalt allerede, men da alt vesentlig med kolleger i Europa og Nord-Amerika. Én av ti vitenskapelige arbeider som utgår fra kinesiske forskningsinstitusjoner er utført i samarbeid med amerikanske forskere. Dette skyldes i stor grad nettverket som etableres ved at kinesiske forskere vender hjem fra stillinger ved universiteter i USA. Samarbeid mellom forskere kan stimuleres ytterligere ved at universiteter oppretter felles forskningssentra og laboratorier. Amerikanske universiteter etablerer seg allerede i asiatiske land ved å bygge opp felles enheter sammen med fremragende, lokal universiteter. Norske forskningsuniversiteter bør gjøre det samme, men da i fellesskap og ikke i konkurranse med hverandre.

Norske universiteter og forsker har lang tradisjon for samarbeid med institusjoner og kolleger i Nord-Amerika og Europa. Språk og kultur er i liten grad barrierer i dette samarbeidet. Utstrakt samarbeid med de nye kunnskapsnasjonene i Asia og deler av BRIC-landene vil fordre en satsning på kunnskap om kultur og språk.

Kunnskapsministeren har invitert til innspill til Forskningsmeldingen 2013 om hvordan best utnytte ressursene vi investerer i forskning, høyere utdanning og innovasjon. En liten kunnskapsnasjon som Norge må prioritere kvalitet gjennom utstrakt grad av internasjonalt samarbeid.

13% flere ønsker å studere realfag ved UiB sammenlignet med i fjor. Samlet er antall søker til studier ved UiB nær uendret fra i fjor. Det viser tallene fra Samordna Opptak som ble offentliggjort i dag. Siden 2008 har antallet søker økt med nær 60%. – Det er gledelig at realfagene fortsetter den positive trenden fra år til år, sier viserektor Atakan i en pressemelding fra UiB.

Gasshydrater kan vise seg å bli en viktig energikilde i fremtiden

Petroleum- og prosessteknologi, datateknologi og –vitenskap er sammen med  geofagene de utdanningene som øker soleklart mest, mens biofagene opplever noe færre søkere. Petroleum- og prosessteknologi skiller seg klart ut med i alt 208 primærsøkere i år mot 120 i fjor.

Behovet for flere med realfaglig kompetanse i norsk næringsliv og offentlig sektor er behørig dokumentert gjennom de siste årene. Økningen i antall primærsøkere er derfor svært så gledelig.

For kort tid tilbake avga en arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og Høgskolerådet og Kunnskapsdepartementet sin innstilling om behovet for kandidater med forskerutdanning. Rapporten slår fast at det er særskilt store behov innen MNT-fagene for doktorer i det norske arbeidsmarkedet som følge av økte kompetansekrav. Totalt 300 nye stipendiatstillinger hvert år (~200 innen teknologifag og ~ 100 innen naturvitenskapelige fag) anbefales opprettet.

Samfunnet trenger realfaglig kompetanse på alle nivåer fra BSc til PhD – vi skal gjøre vårt aller beste for å innfri forventningene til oss som utdanningsinstitusjon.

Høye oljeinntekter og gode resultater på PISA-målingene er uforenelige, skriver New York Times spaltisten Thomas L. Friedman. Han viser til en analyse utført av OECD hvor det fremkommer at jo større andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) inntekter fra naturresurser utgjør, jo dårligere resultater oppnår skoleelever i PISA-undersøkelsen. Thomas L. Friedman er spaltist i New York Times med ikke mindre enn 3 Pulitzer priser, den siste i 2002.

- A significant negative relationship between the money countries extract from national resources and the knowledge and skills of their high school population,” sier Andreas Schleicher, som på vegne av OECD har ansvar for PISA-undersøkelsene.  

PISA (Programme for International Student Assessment) har som hensikt å undersøke kunnskap og ferdigheter hos 15-åringe skoleelever. Over 70 land deltar nå i disse undersøkelsene som startet for første gang i 2000.  I 2012 er det spesielt kunnskaper innen matematikk som testes, men også lesing og naturfag vil inngå.  

Bak funnene i analysen kan det naturligvis ligge en rekke ulike årsaksforhold.  Det er for eksempel ikke urimelig å anta at land med svært høyt BNP og betydelige oljeinntektene også skiller seg fra land hvor BNP er svært lavt og hvor matvareproduksjon er den viktigste inntektskilde når det gjelder utdanningstilbud. Like fullt er konklusjonene fra OECD tankevekkende. På tross av formidable inntenter fra bl. annet oljeindustri er Norge i all hovedsak fortsatt en nasjon av råvareleverandører. Kunnskapsintensiv industri er ikke utviklet i samme grad i Norge som for eksempel i Finland. Finske skoleelever gjør det da også svært godt på PISA-undersøkelsene.

Ikke alle nasjoner har de resurser som skal til for å tilby våre unge den best mulige utdanningen – vi har det. Men, vi må også ville prioritere kunnskap.

Andreas "Viten" Wahl i samtale med realfagslærere fra våre partnerskoler

Universitetet er et sted for refleksjon. I dag hadde vi hentet vi inn Andreas “Viten” Wahl til å dele noen refleksjoner med oss om hvordan formidle kunnskap, stimulere til  kritisk tenkning og skape fasinasjon for naturvitenskap.  Det er andre gangen vi arrangerer en slik sofadebatt ved fakultetet. Tidligere har Jo Røislien, kjent fra “SIFFER” på NRK, tatt sete i dekanens sofa. 

Andreas Wahl er kjent fra det populærvitenskapelige programmet  “Big Bang”  hvor han var fast medlem i ekspertpanelet til komiker-duoen Anne-Kat. Herland og Dagfinn Lyngbø.  I “Reale Triks” på Dagbladet.no ga han gode råd om de kuleste triks for nyttårsaften samt forslag til noe mer uortodoks julepynt. Han er aktuell med programmet “Folkeopplysningen” som  NRK sender etter påske; i dette programmet setter Wahl et vitenskapens blikk på alternativ behandling.

Wahl utfordret oss på å tørre formidle,  tørre popularisere og  forenkle. Akademikere har lett for å tro at de mister sin faglige integritet dersom ikke alle forbehold, nyanser og betingelser får rikelig plass. Skal vi greie å skape entusiasme og fasinasjon må vi av og til tørre å minste fotfestet. At popularisering og formidling ikke går på den faglige integriteten løs er professor Brian Cox et strålende eksemple på. I 2010 ble han tildelt utmerkelsen Order of the British Empire for sin innsats.    

Wahl er  opptatt av at naturvitenskap ikke må bli  fag for de gråhårete menn. Unge trenger rollemodeller fra egen generasjon. I debatten deltok også lærer,  nå masterstudent i romfysikk ved UiB, Hulda Fadnes. Hun har engasjert seg i UiB’s  eget fysikkshow.  Både Fadnes og Wahl understreket betydning av entusiastiske og dyktige lærere med evne til formidling.

Førstkommende lørdag er det premiære på Andreas “Viten” Wahls nyeste vitenshow “Universet på 42 minutter” -  og premiæren finner naturligvis sted på Vil Vite i Bergen!

I et leserinnlegg i På Høyden senhøstes 2011 tar jeg til orde for å utdanne flere kandidater med doktorgrad. Bakgrunnen for mitt innlegg var at Bjørn Iddeng, rådgiver i Forskerforbundet, advarte mot overproduksjon av kandidater med forskerkompetanse i en kronikk i Dagbladet den 14. oktober. Hans begrunnelse var få – om noen – ledige stillinger innen akademia de nærmeste årene. Forskning utføres imidlertid i mange andre sektorer og det er også universitetenes ansvar å utdanning kandidater med doktorgrad til annen offentlig virksomhet, instituttsektoren og næringslivet.

Aldri har UiB utdannet så mange med doktorgrad innen realfag som i 2011. Bilde viser fakultetets nye doktorer høsten 2011. kilde: UiB

Tidligere i år la Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet frem rapporten ”Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020”. – For Matematikk og naturvitenskap, teknologi og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin er det til dels betydelig underskudd på doktorer, selv i et nullvekstalternativ, slår rapporten fast. Arbeidsgruppen har også vurdert behovet for kandidater med doktorgrad under forutsetning av en svak vekst i forskningssektoren. De finner da at det er balanse mellom etterspørsel og antall utdannede innen humaniora og samfunnsvitenskap, mens det innen medisin og helsefag er et lite overskudd. For realfagene sin del konkluderer rapporten med et underskudd på minst 200 kandidater pr år og om lag det dobbelte for teknologifagene. Også innen fiskerifag er tilfanget på forskerutdannede mindre enn behovet. Stasråden sier i en kommentar at vi er rimelig forspent med kompetanse. – Samtidig viser tallene at vi må vurdere om det trengs en sterkere satsing på stipendiater direkte over statsbudsjettene i årene som kommer, spesielt innen teknologi og realfag.

- Det er viktig at institusjonene prioriterer å opprette stipendiatstillinger i de fagene hvor rekrutteringssituasjonen er mest alvorlig, samtidig som faglig kvalitet sikres, konkluderer arbeidsgruppen.

Etter å ha lest arbeidsgruppens rapport grundig er det all grunn til å vedstå seg overskriften på mitt leserinnlegg senhøstes i fjor: ” Vi trenger flere – ikke færre – kandidater med forskerkompetanse”. Med anbefalingene i rapporten fra Kunnskapsdepartementet og Universitets- og Høgskolerådet og statsrådens kommentar legger jeg til grunn en solid satsning på stipendiater til realfag og teknologi både fra regjering og egen institusjonsledelse !

Fakultetets instituttledere og fakultetsledelsen samlet til lederutvikling

- God ledelse er særdeles vanskelig å få til på universiteter og høyskoler, men mer nødvendig enn noensinne, slår Knut Olav Åmås fast i et innlegg med tittelen (Mot)vilje til ledelse. Han er ikke alene om å etterspørre ledelse ved universitetene.    - UiO er som et organisert anarki, konkluderte konsulentfirmaet McKinsey da de skulle utrede hvordan UiO kunne bli et internasjonalt toppuniversitet. Også Forskningsrådets fagevalueringer har identifisert ledelse som sentralt for å bedre vår forskningskvalitet.

Ledelse i kunnskaps- og kompetansevirksomheter, slik som universiteter, er klart utfordrende. En avgjørende forutsetning for å lykkes som leder i denne type virksomhet er å innse at de ansatte og deres kunnskap og potensiale er den avgjørende resurs og innsatsfaktoren i virksomheten du skal lede.

Ved vårt fakultet tar vi ledelse på alvor og mener at god ledelse er nødvendig for å nå de mål vi har satt for virksomheten. Samtidig må ledelse være forankret i virksomhetens egenart. Dette året skal fakultetets instituttledere arbeide med sin lederrolle og med rollen som del av dekanens ledergruppe. Vi har på trappene et program for å utvikle unge forskningsgruppeledere. Fakultetsstyret vårt vil også bli skolert i styrearbeid i løpet av vårsemesteret.

- Et ganske nytt klima for ledelse har vokst frem i en sektor med titalls milliarder i omsetning, avslutter Aftenpostens kulturredaktør.  Jeg er tilbøyelig til å være enig !

- Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger, skriver Aftenposten og slår fast at den klassisk monolog fungerer dårlig. Aftenposten viser til forskningsresultater publisert i Science 2.0 og Journal of Science Education and Technology.

Forelesninger har lett for å ende opp som passiviserende enetale snarere enn dialog, men trenger slett ikke bli det. Evne til å skape dialog og aktivisere studentene er et kjennetegn på en god foreleser. Det er naturligvis vanskeligere å engasjere og inkludere studentene i en dialog dersom auditoriet er fylt av et stort antall studenter. Avstand mellom avsender og mottaker reduserer dialog og involvering.

Wieman som opprinnelig er fysiker, hevder at læringsutbyttet kan økes betraktelig ved å ta i bruk teknikker som innebærer aktiv læring, skriver Aftenposten. Forelesning er i seg selv ikke en lite effektiv undervisningsform. Det er når studentene passiviseres at læringsutbytte uteblir. I realfag og teknologi er laboratorieundervisning, deltagelse i tokt og feltarbeid viktige elementer i undervisningen nettopp fordi det aktiviserer studentene.

Foto: Utdanningsavd, UiB

Undervisning som aktiviserer studentene – og dermed øker læringsutbyttet – er imidlertid kostnadskrevende. Dekanene for realfags- og teknologiutdanning ved de fire største universitetene fant å påpeke betydningen av relativt kostnadskrevende, men like fullt kostnadseffektiv, utdanning i et leserinnlegge i Aftenposten i fjor. - Vi ønsker ikke å kutte praktisk laboratoriearbeid og feltstudier til fordel for billigere studieplasser. Det er ikke i tråd med samfunnsbehovet å forringe utdanningskvaliteten.

Dette står ved lag også i 2012!